Jeg visste at det kom til å bli annerledes. At livet kom til å snu seg. At døgnet, kroppen, søvnen og prioriteringene ville endre seg.
Men ingen fortalte meg hvor annerledes hjertet mitt kom til å bli.
Før barn kunne jeg høre en historie om noen som hadde det vanskelig, og kjenne medfølelse – ja. Men nå? Nå kjenner jeg det i margen. Jeg kan ikke lese om barn som har det vondt uten at halsen snører seg og tårene kommer før jeg rekker å forstå hvorfor.
Alt ble så nært
Barnegråt jeg hører i butikken, før tenkte jeg kanskje ikke over det. Nå får jeg fysisk ubehag i brystet. Jeg kjenner morsinstinktet dirre, selv om det ikke er mitt barn.
Når jeg ser nyheter med barn i nød, klarer jeg ikke distansere meg lenger. Det kunne vært mitt barn. Det kunne vært meg. Jeg tenker på moren. På hvor vondt det må være. Og plutselig ligger jeg våken om natta, fordi en ukjent historie på internett biter seg fast i hjertet.
Og samtidig ble kjærligheten dypere enn jeg trodde fantes
Når mitt barn legger hodet i fanget mitt etter en lang dag, og sier “mamma, du er min beste venn”, så gråter jeg inni meg. Av kjærlighet. Av stolthet. Av takknemlighet.
Av at jeg får være den ene trygge for noen.
Når barnet mitt sovner på brystet mitt, eller rekker meg en blomst, eller spør: “Mamma, er du glad i meg selv om jeg var sint?”, så gjør det fysisk vondt av kjærlighet. For svaret er så uendelig ja.
Mammahjertet er ikke bare varmt. Det er mykt, stort og noen ganger altfor åpent.
Det er et hjerte som bærer så mye, ikke bare egne barn, men hele barneuniverset. Du kjenner det i skolegården, i barnehagen, i møter med andres tårer, og i dine egne barns blikk.
Det er slitsomt noen ganger. Men jeg ville aldri vært det foruten.
Ingen fortalte meg at hjertet mitt aldri kom til å være helt mitt eget igjen. Men kanskje det var like greit. For nå vet jeg:
Mammahjertet er både en gave og et villdyr – og jeg bærer det med stolthet
Oppdag mer fra Kaffepågulvet
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
Legg igjen en kommentar