Når de roper “mamma” 43 ganger før klokka 08:00

Det begynner gjerne med et “mammaaaa?” fra et annet rom. Så et nytt. Nærmere. Så et som ropes helt inn i øret mitt.

Jeg prøver å blunke vekk søvnen og late som jeg fortsatt sover, men kroppen min vet bedre. Den vet at dagen er i gang, at en sokk er forsvunnet, og at noen straks vil trenge hjelp til å tørke etter dobesøk eller verre: noen har allerede prøvd selv.

Mental støy med kjærlighet på toppen

Jeg elsker barna mine høyere enn alt. Det er bare det at…

… det er mye lyd. Hele tiden. Og ikke sånn variert lyd. Mer sånn “mamma”-lyd. Samme ord, ørten ganger. Variert i tonefall, men med samme behov:

• Se på meg.
• Hør på meg.
• Hjelp meg.
• Jeg vil ha.
• Jeg trenger.
• Jeg kjeder meg.
• Jeg gjorde tiss i buksa.
• Jeg vil ikke ha den skiven jeg ba om.

Tankene som aldri rekker å bli tenkt

Noen dager føler jeg at hjernen min er en tabell med 93 åpne faner og ingen av dem har lydløs modus. Jeg prøver å tenke ut middag, bursdagsgave til nevøen, skrive handleliste, huske å bestille ny ullpysj… men midt i tanken kommer et: “MAMMAAAAA, lillebror tok bilen MIN!”

Og tanken? Den forsvinner. Poof. Som en kjeks på barnehånd i 30 graders vinkel.

Og likevel…

Så kommer det et lite “unnskyld for at jeg ropte” eller et smil med tannbørste i munnviken. Eller det øyeblikket de løper mot meg etter barnehagen, som om jeg er det beste de har sett hele dagen. (Muligens fordi de vet det er smoothie i sekken.)

Det er da jeg kjenner at det er verdt det. Selv på de dagene hvor jeg kjenner meg som en halvveis pedagog og helveis vaskedame.

Så til deg som blir ropt på før du har fått kaffe:

Du er ikke alene. Du gjør det bra. Og det er helt greit å kjenne at man trenger en pause fra “mammaaaa”. Det gjør deg ikke til en dårlig mamma. Det gjør deg til et menneske med ører.