Vi skulle få barn samtidig, det ble ikke helt som vi tenkte

Planen var så fin.

Vi skulle få barn omtrent samtidig, slik at de kunne vokse opp sammen, leke sammen og vi skulle drikke kaffe i sola og se på mens de tuslet rundt i matchende små joggedresser. Det skulle bli så koselig. Så harmonisk. Så… Instagram-vennlig.

Vel.

Her er sannheten:

Vi fikk riktignok barn nesten samtidig. Men så var det dette livet da. Og turnusen. Og nattevaktene. Og de tre toåringene.

Når vi prøver å treffes

Prøving på å få til treff ser typisk slik ut:

• Venninne 1: «Jeg kan tirsdag!»
• Venninne 2: «Jeg jobber kveld.»
• Jeg: «Jeg har nattevakt.»
• Venninne 2 igjen: «Ok, hva med fredag?»
• Meg: «Barna er syke.»
• Venninne 1: «Jeg og.»

Og sånn ruller kalenderen videre til neste år.

Når vi faktisk klarer å møtes

Tre toåringer i én stue.

Teoretisk: De skal leke fint sammen.

Virkelighet: En slåss om en traktor, en annen tømmer kattedoen, og den tredje finner en tusj og begynner å «pusse opp» stueveggen.

Vi voksne prøver tappert å ha en samtale midt i alt:

• «Hvordan går det på job—»
• «MAMMAAAAA, jeg må bæææææsjeeeeee!»
• «Ja, jeg skulle bare si at vi tenkte på å begynne med barneha—»
• «Han slo meg!»
• «Åh, stemmer, jeg skulle jo fortelle deg om den nye… eh… hva var det igjen…?»

Alt vi skulle sagt, alt vi skulle sladret om, alt vi skulle ledd av, det forsvinner ut i det store tomrommet bak barneskrik, bleieskift og smokkejakt.

Vi har funnet en løsning

Er det håp?

JA.

Vi har funnet løsningen: gåtur. Etter legging. Når verden er stille, barne-TV er slått av, og vi endelig kan fullføre en setning uten å bli avbrutt av en som «bare må vise en tegning nååå».

På de turene?

Der snakker vi.

Vi ler.

Vi husker faktisk å fortelle hverandre ting.

Og selv om vi noen ganger må svare på en innkommende FaceTime fra en hjemmelengselsbarn som savner smokken sin, føles det som ekte kvalitetstid.

Og vet du hva? Det ble fint likevel

Så nei, det ble ikke slik vi så for oss. Det ble mye mer rotete, høylytt og kaotisk.

Men jammen ble det fint likevel.

For vet du hva? Etter hvert som barna blir større, blir det bedre. Nå som våre små er blitt tre år gamle, kan de faktisk (innimellom) leke sammen.

Ok, kanskje bare i syv minutter før noen river noen i håret eller noen trenger plaster.

Men de viser ekte glede over å være sammen. Smilene, de små latterutbruddene og de klumsete forsøkene på å dele en lekebil? De er magiske.

Så selv om kaffekoppene våre fortsatt blir kalde, samtalene fortsatt blir avbrutt, og planene fortsatt spriker, så vokser både barna, vennskapet og vi.

Litt etter litt.

Kaotisk.

Vakkert