Første dag som barnehagemamma: jeg smilte for bredt, kledde på barnet altfor etter boka, og brukte ti minutter på å plassere støvlene pent i hylla, som om noen tok karakter på logistikken min.
De ansatte var blide. Profesjonelle. Trygge. Jeg? En småsvett nybegynner med en uro jeg aldri hadde kjent før: Hva tenker de egentlig om meg?
Spoiler: De tenker nok mye mindre på oss enn vi tror. Men det stoppet ikke hjernen min fra å gå full paranoia første månedene.
Flekkete klær? Dårlig mor. Eller… bare realistisk.
«Å nei, hun har på seg samme genser som i går!» Ja, det har hun. For den lukta verken bæsj, svette eller fiskepudding og hun skal jo uansett dypdykke i gjørme før lunsj.
Det betyr ikke at jeg gir opp som forelder. Det betyr bare at vaskemaskinen også trenger en pust i bakken. (Pluss: jeg fant ikke den andre sokken til det «penere» antrekket.)
«Han slår og biter litt nå…»
Jada. Jeg vet. Vi vet. Vi snakker om det hjemme. Vi veileder. Vi puster med magen og leser bøker om følelser og bruker ord som «alternativ reaksjon».
Men når du står der og får det sagt rett ut, så kjenner du det likevel: «Tror de at vi bare sitter hjemme og lærer ham MMA?»
Svar: Nei.
Men det hindrer ikke at du vurderer å følge med i speilet etterpå for å se om du ser ut som en komplett uansvarlig person. (Spoiler: du gjør ikke det. Du ser ut som en helt vanlig småbarnsforelder.)
«Hvorfor er han i barnehagen når du har fri?»
Fordi: – Jeg har ikke fri. Jeg har hus. – Jeg har ikke fri. Jeg har en rotete hjerne. – Jeg har ikke fri. Jeg har 7 klesvasker, én avtale med meg selv og en indre energibank som blinker rødt.
Hvis jeg får 3 timer til å rydde, tømme hjernen og drikke kaffe som ikke smaker oppvaskvann, så har jeg MER å gi barna når de kommer hjem. Det er ikke egoisme. Det er vedlikehold.
Og nei, jeg trenger ikke gi en PowerPoint-presentasjon om det i garderoben.
Andre ting jeg tror de tenker, men som de garantert ikke gjør:
- «Herregud, hun glemte solkremen.» (Sannheten: Alle har glemt solkrem. Selv solen glemte det i dag.)
- «Han spiste ikke opp matboksen. Hva slags hjem kommer han fra?» (Et hjem med fem ulike middagsforslag og to typer ketchup. Han valgte ingen.)
- «Hun har ikke klippet neglene på barnet.» (Korrekt. Jeg prøvde. Barnet ble som en gremlins med piggtråd.)
Poenget?
Barnehageansatte ser deg. De ser barnet ditt. Og de er ikke der for å dømme deg. De er der for å støtte.
Du er ikke den første som kommer med yoghurt i håret og bikkja i bilen. Du er ikke den første som har barn som biter, gråter eller glemmer lue.
Du er bare en av mange helt vanlige, helt flotte foreldre, som prøver. Som bryr seg. Som bare vil det beste. Og som iblant kommer med gårsdagens klær og et barn med lo i nesa.
Det er helt greit.
Oppdag mer fra Kaffepågulvet
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
Legg igjen en kommentar