Oppdragelse eller overgivelse, når 2-åringen ler mens han ødelegger alt

La meg introdusere hovedpersonen i dagens episode: En toåring med glimt i øyet, klissete hender og null intensjon om å høre etter.

Scenen: Kjøkkenet. Du: sliten, litt sulten og bare ørsmått irritert etter å ha plukket opp samme puslespillbit fem ganger.

Toåringen: ser deg dypt inn i sjela, griper en håndfull spaghetti og tomatsaus…

…og kaster det på gulvet. Med presisjon. Med stolthet. Med et glis som kunne smeltet is.

Grensetesting som olympisk gren

Det starter med småting. Trykker på knapper han ikke skal trykke på. Tar fjernkontrollen og springer. Ser seg ikke tilbake, for han vet du kommer løpende.

Og han LER. Løper som om han deltar i OL. Og du? Du løper etter som en blanding av Ninja Warrior og svett hyene.

Du får tak i ham. Han slår deg. Ikke hardt, men med entusiasme. Du setter deg på huk, snakker rolig (litt for høyt) og prøver å forklare at “vi slår ikke”.

Han svarer med å gi deg en klem. Og et kyss. Og nå er du den som smelter. Hva skjedde med oppdragelsen igjen?

Du vet han forstår, men han gjør det likevel

Toåringen er ikke dum. Han vet at det ikke er lov. Det er nettopp derfor det er morsomt.

Han er en mini-anarkist med null impulskontroll og en indre stemme som konstant roper: “TEST SYSTEMET!”

Og det er der du står. Midt i kjøkkenet. Med spaghetti under føttene og kjeft i halsen, mens en liten fyr ser på deg med uskyld og fandenivoldskhet i samme blikk.

Oppdragelse eller overgivelse?

Du spør deg selv: Hvordan skal jeg håndtere dette?

Skal jeg kjefte? Ignorere? Gi ham en TED-talk om konsekvenser og respekt?

Men TED-talken blir avbrutt av at han drar deg i håret og ler så han mister balansen. Og i det øyeblikket du tenker “nå klikker det”…

…så får du den der klemmen igjen. Den ekte. Den klissete. Den som sier “jeg vet ikke hva jeg driver med, men jeg er glad i deg”.

Konklusjon:

Toåringer er ikke her for å gjøre livet lett. De er her for å lære og for å lære oss å slippe taket i kontrollen.

De er halve tornado, halve bamse. De gjør deg gal, og så full av kjærlighet at du glemmer hvorfor du var sur.

Så hvordan håndterer man en 2-åring som ler mens han kaster ting, slår og rømmer med fjernkontrollen?

Svar: Du puster. Du plukker opp. Du smelter. Og du begynner på nytt i morgen