17. mai med småbarn, en fest for nasjonen, et maraton for foreldre

Det starter med de beste intensjoner: Vi skal ta nydelige bilder. Barna skal ha matchende klær. Vi voksne skal være pene, avslappet og rørt over alt som 17. mai symboliserer. Realiteten? Altså. Her kommer rapport fra felten:

Forventningene: Instagram vs. virkelighet

Kvelden før legger jeg frem klærne. Strøkne skjorter, bukseseler, små sko som teknisk sett fortsatt passer. Jeg visualiserer solskinn, is, flagg og et bilde som kanskje får plass på veggen. 17. mai-morgen kommer. Én nekter å ha på seg klær. Én har allerede fått tannkrem på bunadsskjorta. Jeg har svettet meg gjennom tre klesbytter og vi har ikke engang forlatt gangen.

Pynting under press

Jeg prøver å flette hår med én hånd og finne småsokker med den andre. Noen skriker etter flagg, noen bæsjer i full festdrakt. Jeg roper «vi har GOOOD tid!» med stemmen til en som absolutt ikke har god tid.

Togkaos og timeplan fra helvete

Småbarn = foreldrene går i toget sammen med barna. Det er altså ikke snakk om å stå og vinke med kaffekopp i hånda, det er marsj, mas og ryggsekk med bleier, vannflaske, gnagsårplaster og smeltet rosiner. Vi møter opp i god tid, men likevel føles det som et kappløp. Vi mangler flagg, én sko og overskudd.

Is. Og mer is. Og kanskje en pølse.

Regelen er: så mange is de vil. Jeg sa det. Jeg angrer. Vi har vært innom fem kiosker. Isen smelter før den er betalt. Noen mister pinnen. Noen gråter. Noen bytter is midtveis og så angrer. Jeg vurderer å søke støtte hos Frivilligsentralen.

Leker, lotteri og dugnadskaos

Rett etter toget kommer maratonet: Leker, fiskedam, lodd, lynlotteri, ballkasting og vaffelkrig. Foreldrene prøver å holde oversikt og balansere alt som kan falle, søles eller knuses. Og midt i alt: dugnad. Heldigvis var det ikke vår tur til å stå i boden i år, jeg hadde kun ansvar for én kake og et liv.

Når mamma jobber turnus og pappa får hjelp av superbesteforeldre

Denne gangen var jeg, mamma, på jobb på sykehus, så pappa fikk æren av å representere familien i barnetoget og resten av dagen. Heldigvis har vi besteforeldre av det sjeldne slaget, de stiller opp, går i tog, holder hender, kjøper is, trøster, tørker snørr og fikser alt det vi ellers må sjonglere selv. Takk og lov, ellers hadde det blitt én voksen med to små i tog og tårer i pølsekøen.

Dagens høydepunkt: Når det hele er over

De kommer hjem. Barna er klissete og lykkelige. Jeg får en oppsummering på sms og en video der noen synger “Ja, vi elsker” mens en annen spiser is med panna. Vi tømmer lommene og finner: en serviett, en stein og en halvspist slikkepinne som “skal spares til i morgen”.

Konklusjon?

17. mai med småbarn er ikke en hvilende folkefest. Det er et svett og skrålende maraton, men på en eller annen måte blir det et slags kaos vi husker med et smil (etterpå, når vi har fått puste igjen og bunadsskoene endelig er av).