Noen ser ut til å tro at ammefri er en slags liten pause i en travel arbeidsdag. La meg bare si det først som sist: Det finnes ingenting avslappende med brystspreng, pumpestøy som minner om en astmatisk delfin og konstant frykt for lekkasje gjennom uniformen.
Dette er ikke fritid. Det er målretta brystarbeid i folkets tjeneste. Det er logistikk. Det er å finne en rolig krok midt i kaoset, løfte opp uniform og baby samtidig, og prøve å få til en god ammestilling uten å flashe halve sykehuset. Det er melk som lekker før du rekker fram, baby som plutselig heller vil se på alt annet enn brystet, og hele seansen som tar dobbelt så lang tid som det står i turnusplanen.
Skal du pumpe i stedet? Da er det bare å krysse fingrene for at melka i det hele tatt gidder å renne mens du sitter der stressa, med pipende alarmer i bakhodet og dårlig samvittighet for alt du ikke rekker.
Og hvis far ikke kan bringe baby til deg, men det er du som må rekke hjem til babyen? Da er det å rive av seg navneskiltet i farten, løpe til bilen med hjerte i halsen og håpe at ingen ringer deg tilbake før du har fått barn på pupp og pulsen ned på normalnivå.
Jeg har vært heldig. Jeg fikk ta den ammefrien jeg trengte, uten spørsmål, uten diskusjoner, og uten at noen måtte vurdere om behovet mitt var “viktig nok”. Det burde være normalen, men det er det dessverre ikke.
For jeg har hørt nok historier til å vite at det slett ikke er en selvfølge. Kollegaer og bekjente som har blitt møtt med spørsmål som:
- «Trenger barnet virkelig å amme fortsatt?»
- «Kan ikke partneren din bare gi flaske i stedet?»
- «Du kan sikkert vente til klokka 13?»
- Eller enda verre: «Dette lar seg vanskelig gjøre hos oss.»
Noen har til og med fått direkte oppfordringer til å slutte å amme, eller beskjed om at ammefri ikke passer inn i turnusen. Det er ikke bare demotiverende, det er direkte i strid med lovverket. Men det viser hvor viktig det er at vi snakker om dette. For når det som egentlig skal være en beskyttelse, i praksis oppleves som en kamp, da er det noe alvorlig galt med systemet.
Men selv om jeg fikk den ammefrien jeg bad om, ble det ikke satt inn ekstra bemanning i den tida jeg var borte. Jeg avsluttet nattevakta litt tidligere for å rekke hjem til babyen, med melkespreng i puppene og dårlig samvittighet i sekken. For mens jeg stod å skiftet fra uniform til joggebukse i full fart og trippet mot bilen med klump i magen, visste jeg at kollegaene mine løp ekstra fort ute på avdelinga. Og med det følger jo den evige følgesvennen til småbarnslivet: dårlig samvittighet.
Og som om ikke det var nok, kommer ho eldste på jobb, du veit, ho som aldri hadde ammefri og mener alt var bedre før, og mumler med et glimt i øyet (men ikke et hyggelig ett):
«Eg skulle visst fått meg ein unge eg og, så eg fekk fri midt i vakta!»
Vær så god, sier jeg bare. Velkommen til brystspreng, søvnmangel og brystvortekrem i lomma.
La oss være tydelige: Ammefri er ikke en belønning. Det er en rettighet. Lovpålagt. Pliktig å gi. Og det er mor som bestemmer når og hvor lenge. Ikke turnuslista. Ikke lunsjtida. Ikke avdelingslederen som «helst vil at det skal passe inn når det er minst travelt på avdelinga».
Problemet er ikke bare holdningene, det er systemet. I Norge har vi 15 uker mødrekvote. Samtidig anbefaler Verdens helseorganisasjon amming i to år eller mer. Det får ikke akkurat klapp på skulderen i et system der permisjonstiden i praksis sender deg tilbake på jobb før du rekker å lære deg forskjellen på høyre og venstre bryst.
Så når ammefri blir vanskelig å gjennomføre, eller du får dårlig samvittighet for å bruke den, så gir mange seg tidligere enn de egentlig ønsker. Og det har konsekvenser: Mer stress. Kortere ammeperiode. Økt risiko for sykdom. Dårligere psykisk helse. Både for mor og barn.
Ironien i det hele? Dette skjer i helsevesenet. I sektoren som skal lindre, pleie og forebygge. Men som ikke klarer å ta vare på sin egne ansatte, de som bokstavelig talt står og lekker melk i kampens hete.
Så kjære arbeidsgivere, spesielt dere i helse og omsorg: Se ammefri som det det er. Ikke som en klamp om foten. Ikke som luksus. Ikke som noe som må «avklares med teamet først».
Men som det det faktisk er:
En helsegevinst.
En investering i friskere mødre.
Et grep for å sikre at ansatte har overskudd til å fortsette å stå i jobben sin.
For vi som jobber med å ta vare på andre, fortjener også å bli tatt vare på. Også når vi har melkespreng og baby på hjemmebane.
Oppdag mer fra Kaffepågulvet
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
Legg igjen en kommentar