Det begynte så fint. Vi skulle ha ferie. Samvær. Skogsturer. Strandlek. Grilling. Smilende barn i sandkassa og mamma som nippet til en iskaffe i solveggen mens hun nynnet på en rolig feriemelodi. Du vet. Den typen ferie du ser på Instagram.
I virkeligheten er det sommerferie med to små gutter på 2 og 3 år.
Og de har vært hjemme. Hele. Tiden.
Hvert eneste sekund.
I over tre uker.
Og jeg vet ikke hvordan jeg skal si det uten at mammapolitiet får pustevansker, men: Jeg teller ned til jeg skal på jobb igjen. For det betyr dobesøk uten publikum. Det betyr kaffe som ikke må varmes tre ganger. Det betyr ingen som spør hvor jeg skal hver gang jeg reiser meg fra en stol.
Her i huset går det sånn cirka sånn:
Jeg reiser meg.
2-åringen: MAMMA HVOR SKAL DU???
Jeg: Jeg skal bare hente en truse.
3-åringen: JEG VIL VÆRE MED Å HENTE TRUSEEE!!!
2-åringen: JEG OGSÅ!!!
Jeg: Henter truse med to kropper klistret til leggene som små sugekoppzombier
De krangler om alt. Om hvem som så den steinen først. Hvem som skulle hatt den blå skjeen. Hvem som puster feil. De søler, hyler, ødelegger hverandres ting, og begge skal sitte på fanget samtidig selv om jeg har en hoftebeinstruktur fra 1989 som ikke er bygd for multitoddlerkomfort.
Og ja. Jeg vet det. Jeg burde være takknemlig. Jeg burde nyte denne tiden som alle sier går så fort. Men akkurat nå føles det ikke som den «magiske småbarnstiden». Det føles som å være koordinator i en lukket institusjon med kortlunta innsatte. Jeg sover lite. Jeg har konstant lyd i ørene. Jeg teller ned til leggetid. Og når den endelig kommer, får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke var mer tålmodig, mer leken, mer… til stede.
Men her er det jeg har begynt å forstå: Når hverdagen er i gang med jobb og barnehage og rutiner, da har jeg faktisk mer å gi. Jeg har mer energi, mer overskudd, og jeg får faktisk tid til å savne dem litt. Da kommer de fine stundene. Da er det lettere å være den mammaen jeg vil være.
Jeg elsker dem. Over alt. Men jeg kan likevel glede meg til at de blir litt større. Til at vi kan gå tur uten at noen kaster seg i grøfta og vræler fordi vi ikke kunne ta med oss hundebæsjen som lå i borte i veien. Til at vi kan spille spill uten at 2-åringen spiser terningene. Til at de slutter å klamre seg til leggen min som om jeg er en menneskelig redningsvest.
Så ja, mammapoliti. Kom og ta meg. Jeg er en mamma som elsker barna sine intenst, men som også drømmer om å tisse alene og få puste med magen uten at noen klatrer på hodet mitt.
God sommer fra feriefeltet. Her lukter det svette, vafler og et hint av desperasjon.
Oppdag mer fra Kaffepågulvet
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
Legg igjen en kommentar